Lavkarbo - en livsstil med bivirkninger

"I 2020 forventes det en kornproduksjon som kan mette ca 11 milliarder mennesker med et kost-hold som i India. Den samme kornavlingen kan bare fø ca 2,75 milliarder mennesker med et amerikansk kosthold."  (http://www.agropub.no/id/8966)

Amerikanerne er kjent for å spise mye. De spiser også veldig mye kjøtt i forhold til andre i verden. Om dette utsagnet stemmer må det jo være en tankevekker. Overskuddet av mat ikke bare i Amerika men også andre land kunne blitt sendt til u-land for å minske sult. Samtidig kan det tenkes at det ikke ville vært så gunstig da disse landene da blir avhengig av hjelp og får kanskje ikke utviklet seg.  

Det produseres 300 kg korn per hode i året men stadig blir dette kornet  mer og mer brukt som fôr. Det kornet man bruker som fôr kunne man brukt til å fø ca 2,5 milliarder mennesker. Verden klarer å produsere nok korn til hver munn så vi har ikke et forsyningsproblem men et fordelingsproblem. Problemet til mange u-land er at det de eksporterer mer enn de fordeler på befolkningen men hvis vi fordeler maten mer vil ikke fattige bønder som produserer mat få solgt varene sine og jordbruket blir rammet. 

                                      

                                                        Rismarker i Kina

I den siste tiden har det også blitt populært å gå på en såkalt lavkarbo-diett som går ut på å spise mellom 0-150 g karbohydrat om dagen og isteden masse fett og proteiner. Det betyr at etterspørselen etter kjøtt blir mye større enn korn. Med tanke på at ca. 7 kilo korn går med på å produsere 1 kilo storfekjøtt er dette ingen bærekraftig matforsyning. Dagens syn på hvordan et menneske skal se ut gjør at mange blir litt forvirret og hjernevasket av dietter som "lavkarbo". Men når så mange blir opptatt av å ikke spise kornvarer som vi produserer mest av sier det seg selv at dette ikke er en bærekraftig livsstil. På en annen side er det viktig å ikke være underernært, noe som mange fattige er fordi de ikke har råd til å variere kostholdet. 

Jeg mener ikke vi skal slutte å spise kjøtt men at vi øker kunnskap om både situasjonen i fattige land, konsekvenser av at det stadig produseres mer og mer kjøtt og samtidig hva som betegner et godt kosthold.

Kilder: 

http://www.propaganda.net/skoleside/?stil=11333 

(http://www.agropub.no/id/8966) w.agropub.no/id/8966

Bilde: http://bilder-rett-fra-kamera.origo.no/-/image/show/1901237_ku-paa-beite

Teorier, bærekraftig utvikling og sult

Historiker og økonom Thomas Robert Malthus ble kjent for teoriene hans om sammenhengen mellom folketall og matprouksjon. Han mente at befolkningsveksten er mye høyere enn veksten i matproduksjon og etter tid ville dette føre til hungersnød. Flere ting kunne begrense befolkningsveksten, som blant annet krig, epedemier, tiltak for barnebegrensninger, sesuell avholdenhet og abort. Malthus la skylda på de fattige landene som hadde den største fødselsraten.

På 1800-tallet kom industrialiseringen og utviklingen som fulgte med den. Landbruket ble da mer effektivt og man fikk mer mat til å fordele på befolkningen i verden. Mange fra Europa (også Norge) emmigrerte også til Amerika og Australia og handelen økte. Andre ting Malthus ikke kunne forutse var den økende familieplanleggingen men han har samtidig hatt en stor rolle i debatten om befolkning helt til i dag.
Ester Boserup kom etterhvert med en teori at befolkningsveksten fører til utvikling av kunnskap om matproduksjon og dermed vokser matproduksjonen med befolkningsveksten.

At et samfunn klarer å tilpasse og dekke konsumbehovene til de som bor der, uten å påvirke de neste generasjonene kaller vi en bærekraftig utvikling. Denne utviklingen blir svekket av befolkningsveksten fordi det legger press på naturressursene.

Land i Europa har lav befolkningsvekst i forhold til fattige u-land. For menneskene i u-land er det veldig viktig å skaffe seg mange barn og på denne måten bli forsørget når man blir eldre. Dette er hovedårsaken til at fødselsraten og befolkningstallet i disse landene er så høy og blir det største presset på miljøet. Samtidig bruker disse menneskene på langt nær så mye energi og ressurser som de fleste gjør i f. eks Norge. Sammen skaper vi alle masse miljøproblemer og får også blant annet mindre dyrkbar jord og drikkevann.

Det å skaffe mat til verdens befolkning i dag sies å ikke være noe problem. Derimot er det fordelingen av maten som er problemet. Men fattigdom er grunnen til at så mange både sulter og blir underernært fordi de verken har råd til mat, jord eller utstyr som kan øke matproduksjonen. I India hadde de i 2001 et overskudd på 65 millioner tonn ris og hvete på lager. Så selv om matproduksjonen hadde økt enormt de siste årene, lider allikevel 320 millioner indiere av sult fordi de ikke har råd til mat. Der grunnvannet synker blir det også vanskelig å vanne det man sår. Her kommer også miljøproblemene inn fordi når vi forårsaker global oppvarming endrer klimaet seg og det kan være vanskelig å dyrke mat.

   

Bilde over viser en far og hans sønn og tørkede rismarker i nærheten av Mekong-elven i  Kina (fra en artikkel i dagbladet mars 2010). Mekong-elven som blandt annet renner gjennom Kina, Burma, Laos og Thailand  har ikke vært så lav 50 år.  På grunn av dette og en stor mangel på drikkevann sprøytet myndighetene i landet kjemikaler i skyene for å lage vann. Forsøket var uheldigvis temmelig mislykket og det ser ikke ut som det er vanskelig å tukle slik med naturen.

Årsaker til at det blir hungersnød i ulike land er at bøndene må begynne å bruke jord som er dårlig til dyrking (marginale områder). Nomader eller skogsfolk må da ta i bruk enda dårligere jord og det er såvidt de klarer å livnære seg. Andre årsaker til sult er konflikter og urettferdige handelssystemer.

Kilder: http://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A6rekraftig_utvikling
           http://www.agropub.no/id/8966
           "Geografi" av blant annet Øyvind Dokken og Helene Eide forlag: Cappelen Damm, Kapittel 7
           http://www.dagbladet.no/2010/03/31/nyheter/utenriks/torke/11093450/ (+bilde)